Eldst i nord - Nord-Norges første geocache

Geocaching er en variert hobby med mange innfallsvinkler. For den som virkelig vil fordype seg i hobbyen er statistikken viktig å få med seg. Det gis poeng for det meste, og jo flere poeng du har jo flere merker kan du tjene opp. Men det er en annen historie jeg vil fortelle om litt senere. En av aktivitetene som IKKE gir poeng av noen grad er å lete opp geocachene fra de første årene med Geocaching. Men følelsen av å finne en geocache som ble plassert ut for mange år siden og finne den i perfekt stand er også en av de tingene som gjør dette til en fin hobby.

Den eldste cachen i Nord-Norge befinner seg bare noen få kilometer fra min hjemplass. Riktignok må man ta ferge for å komme seg ut dit, men det er ikke mye heft. 15 minutters fergetur er ikke all verden når man er på leting etter en skatt fra begynnelsen av århundret. Nord-norges første geocache ble lagt ut i august 2001, litt over et år siden verdens første geocache som ble lagt ut i mai 2000. Hobbyen startet tidlig her i nord. Og den startet på Grytøya utenfor Harstad. 14 år etter at den ble lagt ut fant jeg den. Plasseringen er noe endret siden det er bygget vei i området den siste tiden, men selve cachen er i perfekt stand.

Nå har heldigvis teknologien utviklet seg "en del" siden den tid. I 2001 var nok geocaching en hobby for spesielt interesserte, og noen vil vel hevde at det fortsatt er det. Men i dag trenger du ikke mer enn en smarttelefon, på den tiden var du avhengig av en GPS, noe som definitivt ikke var allemannseie på samme måte som smarttelefonene er det i dag.

Jumbojet-hotellet på Arlanda

Som tidligere nevnt er det mange steder man kommer til som man sannsynligvis ikke ville tatt turen innom dersom det ikke hadde vært for geocachen som ligger der. Jumbojet-hotellet ved Arlanda flyplass i Stockholm er en av disse stedene. For en som er litt over middels interessert i fly ble dette en opplevelse utenom det vanlige.

Nå er det vel ikke så uvanlig at det står et fly på eller ved en flyplass, men dette var litt mer spesielt. For hensikten med fly på en flyplass er som regel at de skal forlate igjen. Og gjerne så fort som mulig siden tiden på bakken er den tiden som koster mest penger. Men det gamle Boeing 747-200, som opprinnelig ble bygd til Singapore Airlines i 1976, har nå fått sitt foreløbig siste stoppested ved innfartsveien til Arlanda. Det skal stå der, og sannsynligvis aldri lette igjen. Det er ominnredet og brukes som hotell for gjester som skal ut å reise med andre fly. Siden jeg skulle til Arlanda for å hente en passasjer fikk jeg ikke så veldig god tid til å se på området, men det er et spennende konsept. Kanskje jeg returnerer en gang for overnatting. Uansett. Dette ble en cache utenom det vanlige :)

På utkikk etter tyskerne i de svenske skoger

Jeg har kjørt strekningen mange ganger. Både med vogntog og med personbil. Den er korteste vei mellom sør og nord om man skal ta veien gjennom Sverige og i min tid som langtransportsjåfør var det utvilsomt bedre å kjøre i innlandsklima gjennom Sverige enn å ta hålkeføret gjennom Norge. Men til tross for at jeg har kjørt her mange ganger har jeg ikke visst om denne historiske perlen som ligger like ved veien og bare venter på besøk.

For der. Noen få steg fra länsväg 311 i Sverige ligger det en bunker fra andre verdenskrig. Nå er ikke bunkere noe jeg er ukjent med. Jeg vokste opp bare et par kilometer fra et bunkeranlegg fra andre verdenskrig og har lekt mye både i og rundt disse. Men jeg har egentlig aldri reflektert over at svenskene var beredt på krig. Det er nok logisk når man tenker seg om, men det ble et uvant møte med historien for meg. Men her lå de altså og ventet på tyskerne, klar til innsats ved behov. Og "boligen" er ikke mye å skryte av, ihvertfall ikke etter dagens målestokk. Med to korte køyesenger til hvile og er lite rom i andre etasje med små glugger til luft og lys var det trange kår for soldatene som ventet.

Det er vanskelig å forestille seg hvordan det var å være 18-19 år å stå der og vente på en mulig fiende i skogen. Spesielt for en som er vokst opp i et fredelig land der krigshandlinger er noe man har lest om i ei bok eller sett på TV. Men disse minnene som er gjemt rundt om i landet er viktige tidsvitner om ei tid vi helst ikke vil tilbake til. 

Jeg setter pris på disse geocacherne som viser oss til disse stedene. Dette og mange andre steder er ikke merket på kartet, ei heller skiltet slik at det er mulig å vite om dem. Da er det godt med en lokalkjent i hver bygd og by rundt om i verden som viser vei. Og det er vel en av de tingene som gjør hobbyen så spennende. Møtet med stedene vi ikke visste var der. 

Loket i skogen

Noe av det som gjør geocachingen så spennende er at man som regel ikke vet hva som venter ved koordinatene. Og det er i hvert fall helt klart at det er mange steder jeg har besøkt på mine geocache-turer jeg aldri ville besøkt om det ikke hadde vært for denne hobbyen. Det har ført til mange gode naturopplevelser. Sånn som en junidag i 2015 der det plutselig sto et tog midt inne i skogen. Toget er sikkert godt kjent for lokalbefolkningen på Bjarkøy, men jeg hadde aldri hørt om det før. Og det ble en svært positiv opplevelse.

Heldigvis har Bjarkøy kommune tatt godt vare på dette historiske lokomotivet der det står under tak midt på Bjarkøya. Loket ble brukt til å transportere jernmalm som ble utvunnet på Bjarkøy i begynnelsen av 1900-tallet. Det viser seg at det også er det eneste lokomotivet som har vært i drift i Troms noensinne. Så den lille avstikkeren fra hovedveien ble til en historietime for unge Hænningsen. Ikke minst historien og følelsen av å være i et område der det har vært mer slit enn det å gå noen hundre meter fra bilen og opp i skogen.

Og slik er det i mange tilfeller. For å kunne legge ut en geocache er det et krav om at du bor nært nok til at du kan vedlikehold cachene dine, det hender fra tid til annen at noen ødelegger cachene eller at naturen gjør sitt til at de ødelegges. Da er det viktig at de blir fikset igjen. En annen fordel med dette er at vi da får geocachere med lokalkunnskap om området. Dette er mennesker som kjenner til de gode stedene og severdighetene som ligger rundt omkring. For de som er glad i hjemstedet og har mye å vise frem er dette en unik måte å vise det frem på. Som tidligere nevnt er det over 6 millioner Geocachere rundt om i verden. Og spesielt på sommerstid er det mange som ferdes langs veiene. De ønsker seg opplevelser og søker dette opp gjennom Geocachene.

Mange av disse står ikke i noen turistbrosjyre, men er absolutt severdige. Toget på Bjarkøy var en de mange positive opplevelsene jeg har hatt på turene mine.

Hva er geocaching?

Jeg får en del spørsmål om hva Geocaching egentlig er. Kort fortalt er det en hobby der alle kan delta. Uavhengig av alder, kjønn, fysisk form eller sosial status. Det handler i all hovedsak om å finne utlagte gjenstander i alle fasonger, farger og størrelser. Felles for dem alle er at de inneholder en loggbok der du skriver inn nicket eller brukernavnet ditt. Noen er utrolig enkle å finne, andre kan du bruke flere timer før du oppdager, men noen kan du bli sittende i flere dager for å finne. Det er variasjonen i hobbyen som gjør den så fengende. Noen ligger langt til fjells andre er festet til en lyktestolpe i byen, mens andre kan tas i rullestol. Over hele verden er det i skrivende stund nesten 2,8 millioner geocacher over hele verden og over 6 millioner såkalte cachere. Så dette er ikke en hobby man er alene om.

Så hvordan starter man?
Geocaching er i utgangspunktet gratis å drive med. Det du trenger er å lage en brukerprofil på nettsidene. Men jeg vil anbefale å laste ned appen til groundspeak i tillegg. Den finnes i en gratis versjon, den er fin til å starte med, men fullversjonen gir mange flere muligheter. Når appen er nedlastet er det bare å søke etter geocacher i området og starte søket. Den er mer enn god nok til å jobbe med i oppstarten og jeg bruker den fortsatt jevnlig.

Om du ser på kartet til høyre er det en del geocacher i området. De du har funnet blir merket med smilefjes. De grønne er vanlige geocacher. Som regel en boks eller lignende som ligger ute i naturen. De blå må du løse en oppgave for å finne mens de som er orange krever at du må gå gjennom to eller flere steg for å finne den endelige geocachen.

Jeg vil anbefale å klikke på en av de grønne geocachene først. Når du gjør det får du opp en firkant med navnet på geocachen, og noen flere informasjonsfelt. Blant annet står det V-grad og Terreng. Disse er rangert fra 1 til 5. For en som er helt uten erfaring vil jeg anbefale å finne en cache å starte med som har en vanskelighetsgrad på 1 eller 2. De er lettest å finne, og de er som regel veldig lett å finne.

Når du har funnet en geocache du ønsker å ta kan du klikke på teksten. Et nytt vindu åpner seg med mer informasjon. Beskrivelse sier litt om selve cachen. Noen har nesten ikke tekst, andre har veldig mye tekst. Noen forteller en historie, mens andre ikke forteller noe som helst. Jeg anbefaler å lese denne teksten først, men for å finne selve cachen klikker du på "Naviger til geocache". Du får opp kartet, informasjon om hvor langt unna du er og ikke minst hvilken retning du skal gå i. Etterhvert som du nærmer deg cachen er det på tide å begynne å lete. Jeg starter søket når jeg nærmer meg, og når jeg er 4-5 meter unna starter finsøket. Man kan også gå tilbake og klikke på hint for å se en tekst som forteller litt mer om hvor cachen er gjemt. Det kan stå "Under en stein" "Hengende i et tre" eller andre beskrivelser. Disse hintenen er til god hjelp når man ønsker å finne dem eller når du står fast. Andre leser hintet med en gang og går som regel rett på, logger og drar videre :) Det er helt opp til deg.

Jeg anbefaler å bare prøve. Ikke koster det noe, men det kan gi så utrolig mye. Lykke til.

Har du møsta nokka??

I en liten skog ikke så langt unna et kjent vann i Harstad Kommune står jeg. Helt alene. Lyset fra den nye hodelykta lyser i alle retninger før den stopper opp og lyser opp et forholdsvis stort tre i denne lille skogen. Helt normalt. I hvert fall i Geocache-verden. Og mens jeg står der i mine egne tanker og titter opp på dette eksemplaret av ei god norsk bjørk hører jeg plutselig en stemme. Nei. Den var ikke inni hodet mitt, selv om det ville vært et logisk svar når man ser en mann som står alene i en iskald skog (-16) og ser på et tre sent på kvelden. Stemmen kom fra veien. Jeg snur meg opp og ser en svær hest festet til en sulky med ei dame i: "Har du møsta nokka?"

Jeg registrerer spørsmålet, og skjønner det godt. Det kan se ut til at jeg har mista et eller annet der i skogen. Selv om det strengt tatt ikke er normalt å stå der nede i akkurat den skogen. Men hva skal jeg svare? "Jo, du skjønner det. Jeg står her og ser på dette treet" eller "Nei. Jeg tenkte bare at jeg skulle ta meg en liten pause" eller "Jeg har ikke mista noe, jeg bare leter etter en plastboks.." Jeg bestemmer meg for å svare helt ærlig, selv om vi som driver med denne hobbyen helst ikke vil vise skjulestedene våre til mennesker som ikke deltar i hobbyen vår. Hun bor sikkert her og har helt sikkert sett flere her nede på leting etter en plastboks som skjuler seg i skogen. Jeg er jo ikke den første som er her.

"Jeg driver med en hobby som heter Geocaching, og det skal visstnok være gjemt en av dem her nede". Hun ante ikke hva jeg snakket om: "Ka e det førr nokka?" Jeg fortsatte: "Det er en hobby jeg har. Noen har lagt ut en plastboks her og jeg prøver å finne den" Jeg forsto med en gang hvor dumt og lite utfyllende svaret var og skulle til å forklare litt mer. Men hun avbrøt meg. "OK. Du får ha lykke til da" før hun hastet (hestet) videre bortover veien.

Så da stor jeg der alene i skogen igjen. På tide å finne "boksen", logge den og komme meg hjem igjen. Det tok heldigvis ikke så lang tid før den åpenbarte seg bak det store treet i den lille skogen. Jeg kunne avslutte og komme meg hjem igjen før flere dukket opp :)

Takk for cachen JohnInge :)

Cache nummer 2. Møte med mugglerne

Etter hvert som man driver med cachehobbyen vil man møte uttrykket "Mugglerne" Nå er ikke dette noen skumle unormale vesener. Uttrykket er hentet fra Harry Potter. Mugglerne i Harry Potter er mennesker uten magiske evner. Dette er adoptert av Geocachingen og er blitt et uttrykk for mennesker som ikke driver med geocaching. Ikke unormale mennesker med andre ord. Etter at jeg har drevet hobbyen i to år kan man tidvis diskutere om vi er helt normale vi som driver med caching. Men det får være opp til andre å vurdere :)

Uansett så ble dette første cachen der vi ble utfordret på det å møte mugglerne. For er det noe vi ikke vil så er det at folk som ikke driver med hobbyen ser hvor vi har gjemt cachene. Det burde strengt tatt ikke gjøre så mye, men dessverre er det også folk som ikke har gode hensikter og cacher forsvinner fra tid til annen. Så for å beskytte cachene prøver vi for det meste å skjule hva vi driver med. For ordens skyld så er vår cache nummer 2 avklart med huseier, noe man skal gjøre når man plasserer cacher på eiendommen til andre. Men på et offentlig sted er det også andre mugglere som vi helst ikke vil avsløre gjemmestedene våre til.

Et annet moment med cache nummer 2 er følelsen av å bevege seg inne på privat område. I noen tilfeller sitter jeg med en ekkel følelse av at jeg egentlig ikke skal være her. Men det går som regel bra, og jeg har ofte møtt folk som bor i nærheten som kommer for å slå av en prat og hjelpe til. Så i bunn og grunn kan det være sosialt også. Selv om man av og til føler seg som noen som har skumle hensikter. Kanskje spesielt når man beveger seg i mørke gater i hovedstaden, ser seg forsiktig rundt for å se om noen har sett deg for deretter å plukke frem en plastbeholder. Joda. Det kan se mistenkelig ut, jeg skal innrømme det :)